BPD er jo Borderline Personality Disorder. I innlegget nevnte jeg borderliner bare for å fremheve at de bipolar lidelsene og borderliner lett kan forveksles.

Det er likevel helt forskjellige diagnoser. Etter det jeg har skjønt er hovedproblemet til de som har en borderlinerdiagnose, en veldig tomhetsfølelse som ikke går over og er forferdelig vanskelig å forholde seg til. Det fører til at de gjør ting for å føle seg mer levende eller i det minste slippe tomheten, som selvskading, rus, en tiltrekning mot kriser og dramatiske situasjoner, stormende forelskelser som går over i hat, osv.

Det er mest jenter som har borderliner.

PS:
Man er vanligvis kritisk til å sette diagnoser på ungdommer, fordi mange ungdommer har en oppførsel og symptomer som minner om psykiatriske diagnoser uten at det er en sykdom. De er ungdommer som vokser det av seg, for ungdommer kan være både snåle og vanskelige mange ganger.

bi polar, bi polar disorder, bi polar dis orders, manic depression

ADHD vet jeg ikke så mye om, dvs. litt vet jeg. Det jeg har hørt er at det blir litt annerledes når man blir voksen. Jeg tror den hyperaktiviteten blir mer i hodet enn i kroppen, kan man si. At voksne med ADHD springer ikke rundt og er i hundre, slik som de gjorde som barn. Kanskje det er vanlig med depresjoner eller perioder hvor man er helt utladet?

En annen ting med ADHD er at det skal ha vært tydelig merkbart før skolealder, for ellers er det ikke ADHD. Det er ikke noe man plutselig får som 11-åring for eksempel. Det er en del av kriteriene for ADHD.

Men jeg synes det er viktig å ta tak i det mens man er ung. Hvorfor skal man absolutt vente lengst mulig?

Hvis det ikke er noe, så er det ikke noe. Da får man i hvert fall svar på det. Det trenger jo ikke å være noe alvorlig heller før man tar noen samtaler. Det at man selv synes det er plagsomt for sin egen del er grunn nok (synes jeg, da), selv om det kanskje ikke er noen big deal i sammenligning med mange andre.

Det var ei som skrev i en kommentar at hun ikke likte at man sykeliggjorde alt som er ikke er helt vanlig. Det er jeg jo enig i, men man skal ikke overse alt heller hvis man synes det er plagsomt for sin egen del.

Lykke til. Broren din finner sikkert ut av det!

Det man kan gjøre er å be fastlegen om en henvisning til en psykolog som kan utrede/undersøke. Det må gjøres av en psykolog, for de vet akkurat hva de skal spørre om og hva som er hva.

Det spørs jo hvor mye lykkerus det er snakk om. Noe som er ganske typisk for hypomani/mani er at masse tanker flyr gjennom hodet nesten fortere enn det går an å tenke dem. Og det med mye mindre søvnbehov også. Det er sånne ting man blir spurt om under utredning.